Vill manns verk
– Jeg tror det er en bra, liten pille mot mistrivsel og depresjon.
Utenfor blinker den kalde Oslofjorden. Den verdenskjente koreografen, danseren, regissøren og dramaturgen super kaffe med melk i kantina på operaen. Han kom inn døra med grå strikkelue nedover ørene, trykket på mobilen, forsvant ut, kom inn igjen og hang ved kaffemaskinen. Nå har han roen, snakker om forestillingene han setter sammen til en helaften i april. Utkanten skjer i et fiktivt univers i Uddevalla, nord for Göteborg.
– Den kjedeligste byen i Sverige jeg har vært i noensinne. Det er mye tåke der, men også en slags italiensk, magisk realisme, bare du kikker bak gardinene. I det ytre er det en historie om hvordan katolisismen kom til Sverige – bare løgn og bedrag alt sammen.
Jo Strømgren kaller Utkanten en feit roman i kortform, som konkluderer at alt ikke er så kjedelig som det ser ut. Tvert imot. Forestillingen er like mye teater som dans, og fikk fantastiske kritikker da han satte den opp i Göteborg i 2011.
– Jeg er fra Trondheim og tror alle som kommer fra små byer har det i seg genetisk; her er det kjedelig, men i Paris, der skjer det sikkert mye, flirer han.
Den andre forestillingen er en fysisk versjon av romanen Sult. Han valgte den på intuisjon, hva som kunne passe, men samtidig være et motstykke.
– Utkanten er en vill historie jeg har laget selv. Sult er en fortolkning av Hamsun selvfølgelig, men det er jo ikke noe handling i boken – mer en tilstand. I teater er det vanskelig å spille en tilstand, det er tabu. Du skal ha fremdrift.
– Hvordan har du løst det, da?
– Jeg har ikke begynt enda. Det er tre uker til vi starter og jeg skal gjøre mye før den tid!
Sjelelig sjarlatan
Han startet Jo Strømgren Kompani i 1998, og er kanskje landets største, kulturelle eksportvare. Siden 2013 har han vært huskoreograf ved Nationalballetten. Koreografiene hans lever sine liv over hele verden, til nå har han skapt over 150 produksjoner og turnert i rundt 60 land. Trønderen er kjent for sin enorme kapasitet, og for å skape kunst som snakker til alle. Selv snakker han med hele kroppen. Armene går.
– Jeg har aldri laget forestillinger for dansevitere. Bunnlinja er at jeg vil si noe, jeg har et kjempestort kommunikasjonsbehov. Fra jeg rakk opp hånda på skolen og blandet meg inn i alle diskusjoner. Nå holder jeg kjeft og lager forestillinger. Jeg kan ikke snakke til hele verden samtidig. Når jeg først har valgt denne kunstarten, henvender jeg meg til et kulturinteressert publikum – og det er en begrensning.
Han har riktignok klart å dra et større publikum inn i teateret og dansen. Grunnlaget for alt trønderen gjør, er han pessimistiske verdenssyn. Han misliker at vi sitter her i nord, rike og selvgode, med svaret på alt.
– Den moderniteten vi er så stolt av i Norge og den rike delen av verden, blir mer og mer latterlig. Selvhøytidelighet og fortreffelighet. Distanseblikket på akkurat det, har gjennomsyret alt jeg har gjort i tjue år. Jeg ryddet og fant programteksten til det første, lille stykket jeg gjorde for 25 år siden. Der stod det, litt snirklete skrevet: Den sjelelige sjarlatan som herjer under en vaklende fasade. Jeg tenkte; faen, den kunne stått for nesten alt jeg har gjort siden.
For Jo Strømgren har en politisk nerve i alt, men liker ikke ordet og bruker det aldri.
– Jeg synes det er bedre å være politisk enn å si at du er det. Det er blitt en sykdom, måten folk presenterer seg på i sosiale medier og ellers. Det er flere og flere som snakker, og færre og færre som gjør. Etter 11. september kom en bølge i all scenekunst hvor ironien forsvant, og vi ble mer politiske. Supert, men når noe blir en trend, utvannes det bare. I flere år ble jeg uglesett fordi jeg var så overflatisk, jeg tok ikke noe standpunkt.
Han er manisk opptatt av å dra ut med forstillingene, helst til steder hvor de har en annen bunnklang. Selskapet, dansen han laget om terrorisme, fikk premiere i Beirut.
Utbrent for lengst
Koreografen blir nesten aldri inspirert av dans. Derimot har han tenkt mye på stripene til Larsons gale verden.
– Ikke nødvendigvis humoren, men de korte øyeblikkene i øynene når mennesket lurer på «har jeg kontroll nå – eller ikke?» Hvor det absurde og tvilen kommer. Akkurat det liker jeg.
– Med så mange baller i luften, frykter du ikke disse øyeblikkene hvor du mister kontrollen, at det skal glippe?
– Ikke på jobben. I privatlivet så, hahaha – er jeg redd for det hver kveld når jeg skal legge meg.
Kona Anna Dworak er skuespiller og vet hva det går i. Men hun har sagt det høyt; at tobarnsfaren er tilstede når han er hjemme. De ler mye.
– Jeg har kanskje et amerikansk eller japansk tempo, som tidvis har havnet i konflikt med den urnorske tanken om kvantitet kontra kvalitet. Alle med kunstutdannelse i Norge er opplært til at kunst skal være fordypning og ta tid. Men se hva de store komponistene laget! Schubert, min favoritt, døde i en alder av 32, tror jeg. Hans produksjon var helt hinsides, og det er ikke dårlig kvalitet, det. Bach satt jo der og spøy det ut, sier han, og fortsetter:
– Noe skal ta tid så jeg vil ikke være flåsete, men når du inntar en observatørrolle og bruker din egen fantasi, så er det bare tida og veien med å få historiene ut.
– Det skjer i en rasende fart. Hvordan ser det ut inne i Jo Strømgrens hode?
– Mørkt og grått og kaldt. Haha.
– Bunnløst.
– Det var en morsom scene i et dukketeater vi hadde, hvor dukken tok ut sitt eget øye og spiste det fordi den var sulten, og øyet så hva som var innerst inni sjelen. Det var bare et råttent skap …
Jo stanser seg selv.
– Nei, jeg vet ikke, i ethvert fagfelt trener du opp en kapasitet og en kompetanse og jeg føler ikke at det er noe spesielt med meg.
Når det er sagt, i ungdommen leste han tre romaner samtidig. Tre kapitler her, før han hoppet over på den andre boken og leste to kapitler der.
– Jeg har alltid fulgt parallelle løp i hodet hele tiden.
Han stoler på seg selv og det som måtte boble ut.
– Særlig i kulturbransjen er det mye selvsensur. Mange sitter og grubler på om de har en god idé. Der har jeg kanskje hatt flaks og kom inn i bransjen med høy selvtillit. Har du tro på egne ideer er det plutselig mye å ta av. At forfattere må dra på studietur til Indonesia for å finne inspirasjon, det er så fjernt for min del. Inspirasjon ligger under hver jævla stein du ser.
Jo Strømgren er i konstant bevegelse. Blir han ikke sliten som vanlige folk? Han svarer overraskende:
– Jeg tror jeg har vært utbrent – i ti år. Folk har en frykt for å bli slitne, men det er et godt tegn på at du har brukt deg sjøl. I dans har du et helt annet forhold til smerte. Det går an å leve med. Det går an å jobbe selv om du er trøtt.
Historier rundt bålet
Han kan sitte og rugge, mens det skjer ting i hodet. Terningkast fra anmeldere er ikke viktig, bare ting fungerer.
– Når jeg ikke er fornøyd selv, kan jeg gå inn i en depresjon. Teaterstykket må være ferdig, men noen ganger strekker ikke tiden til og resultatet blir ikke optimalt. Da er det vanskelig å være perfeksjonist.
– Er du en perfeksjonist?
– Nei.
Jo tar en slurk. Vinker til noen. Han tilgir seg selv, fordi det viktigste for Jo Strømgren er overføringen av tankegods.
– All kultur og kunst handler om å sitte rundt bålet og fortelle historier. Jeg synes det er kjedelig å se på synkronsvømming på TV. Ser du klassisk ballet kan du bli imponert; oi, han gjør ti piruetter! Men du sitter ikke i salen og tenker: Ja, akkurat – sånn føler jeg det også.
Intervjuet har vært publisert i Obosbladet.