Banebryteren
Ingrid Lorentzen sørget for like mange kvinnelige og mannlige koreografer i Operaen denne sesongen. Det er historisk.
– Det tok tid før jeg forsto hvor aktivt vi måtte gjøre noe for å endre den ekstreme skjevfordelingen, sier huBallettsjef Ingrid Lorentzen har fått skryt for programmet for sesongen, at det er en spennende, god miks. Hun har mange hensyn å ta, men et grep har gått de fleste hus forbi. Et grep som er særdeles banebrytende og viktig.
Foto: Charlotte Wiig
– I ballett, som så mange jenter driver med og så få gutter, er det helt sprøtt at koreografene på de store scenene nesten alltid er menn. Det er kanskje en til tusen gutter og jenter i balletten, likevel var vi bare fire kvinnelige ballettsjefer i Europa da jeg begynte. Ifølge den siste statistikken jeg så, hadde noen av de største kompaniene i USA null prosent kvinnelige koreografer.
Vår egen nasjonalballett gjorde det heldigvis bedre i statistikken, likevel følte hun at tiden var inne for handling. Denne sesongen sørget hun for like mange kvinnelige og mannlige koreografer til oppsetningene i Operaen. Femti-femti. Hun er ikke interessert i ordet «kvinnelig» i kunsten, og synes det er viktigere å gjøre noe enn å snakke om kjønn.
– Det betyr at du må ta noen sjanser. Det er lettere å satse på det som alt er genierklært og kjent enn noe ukjent. Men hvis ikke vi gjør det, hvis ikke jeg gjør noe aktivt med repertoaret på min vakt, vil det ikke skje.
Farter rundt
Midt i kontoret til Ingrid Lorentzen i fjerde etasjei Operahuset står en sofa, elegant og rakrygget som ballettsjefen selv. Bak den en balkong med utsikt til det nyeMunchmuseet, hvis du strekker hals forbi blokkene på Munch Brygge. De snekrer og bråker på alle kanter. Duken som hang foran disse blokkene i august er tatt ned nå. «Vi gratulerer vår flotte nabo, Operaen med 10 år!» Stod det på den. I seks av de ti årene har Ingrid Lorentzen ledet balletten. Det går bra. Flyttingen til sjøkanten har bare litt av æren for at Nasjonalballetten blir lagt merke til overalt og tiltrekker seg stjernekoreografer og dansere fra hele verden.
Danserne nyter godt av samarbeid med verdens mest kjente koreografer som Jiří Kylián,Paul Lightfoot og William Forsythe. Og selv om det er blitt fint hjemme, reiser de mye. Siden 2014 har balletten hatt ti internasjonale turneer, til Paris, Berlin, Wien, og nå drar de til Shanghai.
– Det skjer i stadig større grad med forestillinger som er laget med og for oss, som Svanesjøen i vann og de nye Ibsen-ballettene Ghost og Hedda Gabler. Nå holder vi på med The Hamlet Complex, som er en kjempesatsing. Vi har et internasjonalt lag med skuespillere, Nasjonalballetten, 71 musikere i grava, en gigascenografi, ny musikk og norsk koreograf –
Ingrid trekker pusten, knar hendene sammen.
– Vi som har dette huset her må gå i bresjen for å lage helt nye former for scenekunst. The Hamlet Complex blir både teater og dans, en ny type fusjon som er nærmest filmatisk i uttrykket.
Psykologsofa
Dette ikke bare ballettsjefens sofa. En gang i måneden låner hun den bort til Britt Tajet-Foxell. Idrettspsykologen som både jobber med Olympiatoppen og The Royal Ballet i London, er hyret inn for å hjelpe danserne her å prestere.
– Vi møttes gjennom Olaf Tufte i 2007, forteller Lorentzen.
Ballerinaen lærte den røslige roeren å danse ballett, som et ledd i den mentale treningen hans. Tajet-Foxells idé. Som danser hadde Ingrid en eneste sesjon med psykologen – og den satt. Hun deler gladelig sofaen. Har egentlig ikke tid til å sitte i den selv. Folk venter, det er tusen spørsmål som må få svar. I går dro hun fra Stockholm på morgenen, var på Sognsvann med Olympiatoppen, var på sceneprøve, på ballettklasse med dattera Alva (10), kjørte tilbake til kontoret og ordnet ting, overvar sceneprøve på Hamlet, kom hjem og tok fatt på epost halv tolv. Men nå er hun her, og til stede. Gestikulerer, krøllene spretter.
Hun snakker om hjertebarnet – de unge danserne i Nasjonalballetten UNG.De skulle få turnere småsteder mens de voksne tok seg av de store scenene. Bare at nå er de booket til å danse på The Royal Opera House i London, og får stadig internasjonale tilbud.
– Det var ikke meningen, men de blir etterspurt internasjonalt, de også, sier Lorentzen med en dårlig skjult stolthet over kompaniet hun dro i gang for tre år siden.
–Hvilken type leder er du?
Lorentzen vrir seg i sofaen og begynner å le.
– Pfff, jeg vet ikke, jeg løper rundt …
– Det er sikkert best å spørre andre, men jeg er jo – meg sjøl. Jeg tror ikke jeg tar på meg en annen rolle som leder. Jeg sloss for det jeg tror på, samtidig som jeg bruker kort tid på store beslutninger og veldig mye tid på de små. De store beslutningene i livet, som hvem du skal være sammen med og hvor du skal bo, er ofte avgjort på øyeblikk –
hun knipser to fingre i lufta
– og sånn er det også med de store, kunstneriske beslutningene. Som å kaste seg på flyet til Paris fordi det blir mulighet for en turne der, eller når Alexander Ekman sier i kantina at han vil ha fem tusen liter vann for å gjøre Svanesjøen i vannet … Ja! Det gjør vi! Men jeg bruker mye tid på de små fordi hver liten ting har så mye å si for den enkelte. Folk trenger forklaringer, jeg bruker tid på det.
– Du har sagt du vil holde datteren din unna ballett, hva skjedde?
– Hun fikk prøve i går, endansetime, og jeg tror det blir med det. Det er noe med å skulle svare i ettertid på at hun ikke fikk sjansen, men jeg prøver å pushe på andre ting i stedet, ja.
– Hvorfor det?
Den tidligere ballerinaen skuler mot bordkanten.
– For meg har balletten vært fantastisk å drive med, men jeg vet også hvor hardt det er. Hvor tøffe tilbakemeldingene er, hva jeg selv har opplevd fra ung alder – så det er ikke noe som jeg tenker at mmm …
Epost på do
Hun har øverste ansvaret for nesten 70 dansere, bryr seg om dem. Balletten er ingen dans på roser for noen.
– Du føler alltid at du kommer til kort. Folk har utrolig mange spørsmål, og jeg rekker ikke alltid å følge opp fordi – det går ikke. Å skuffe folk er vanskelig. Jeg har ingen problemer med å gå tilbake på ting. Hvis det er soleklart at her har jeg gjort en feil, synes jeg det er lett å si sånn: Unnskyld. Det er verre når beslutninger du har tatt har ringvirkninger du kanskje ikke var klar over, og det ansvaret for folk kjenner jeg på.
Hun gikk noen runder for to år siden på om hun skulle fortsette. Etter at hun landet så hun seg ikke tilbake, noe hun sjelden gjør. Men til tross for at blikket er fremover og ryggen er rak: Etter tidagersjobbing dag og kveld må selv ballettsjefen hente seg inn.
– Jeg lader sammen med andre. Jeg har ikke bruk for å være alene. Joda, jeg gjemmer meg unna iblant og da låser jeg meg inne på do. Jeg sitter der og svarer på epost.
Hun og samboer Otto har også to små hytter å flykte til når de trenger pause. En i Nordmarka og en i Drøbak. Men hun sitter ikke på hytta og leser med beina høyt.
– Jeg skal ha ganske lenge fri for å finne den typen ro at jeg leser.
Overlevelseslatter
Den 12. desember fylles salen med skoleklasser, totalt 1300 unger får se juleballetten Nøtteknekkeren, i et samarbeid mellom OBOS og Den Norske Opera og Ballett.
– Jeg er virkelig glad for samarbeidet med OBOS. At barn kan få komme inn gratis for å oppleve Nøtteknekkeren, at vi får danset og delt magi med mange som ellers ikke får sjansen, det er helt nydelig å tenke på, sier Lorentzen.
Balletten er magi. Balletten er også stress og tidspress, føtter som blør, drømmer som brister, perfeksjon og prestasjon hver dag. Ingrid Lorentzen gråter helt sikkert, men hun ler mer. Å være samboer med komiker Otto Jespersen hjelper.
– Æ flire my’ av Otto. Det er mye latter overalt, egentlig, hjemme, på jobb. Jeg klarer ikke sånn:
Hun setter opp en stram mine, henger med geipen.
– Jeg vil ikke si at vi må le for å overleve, det høres så dramatisk ut. Men – jo mer alvorlig det er, dess mer må vi tulle.