– Sorry, den er nedi her et sted!

Designeren Paul Smith bøyer to lange ben kledd i mørkeblå bukser. Han har et grått, krøllete hode og armene nedi en haug med sykkeltrøyer fra verdens beste syklister.

– De sender dem til meg.

Han stanser. Studerer en trøye.

– Jeg er ikke så organisert. Jeg har flere verdensmestertrøyer. Dette er britiske Bradley Wiggins’. Chris Hoy, olympisk mester. Mark Cavendish … Han kommer faktisk til lunsj i morgen. Og dette er trøyen til den japanske mesteren.

– Så det er et system her?

– Ja. Haha. Fra høyre til venstre. Der!

Han vifter med den gule trøyen til Thor Hushovd. Syklisten har skrevet hilsen på norsk med smilefjes.

– Vet du hva det står? «Til Paul. Du er konge.»

– Virkelig? Å, den tar jeg til meg! sier Smith og går med kjappe skritt tilbake møtebordet, den eneste tomme flaten på kontoret i Holborn i London.

Mange klær skriker, de er fulle av logoer som er der for å si: «Se på meg, jeg er moteriktig, se på meg, jeg er rik, se på meg, jeg tilhører en motebevisst klubb».

Han sitter i et murbygg med store, buede vinduer. Han eier hele bygget og har fylt det med 170 ansatte. På en hylle står Mr. Potato Head og kikker. En gulldrage freser. Langs veggene står tunge oppslagsverk, kunstbøker, blader. Og en meterhøy, rosa Ipod.

– Jeg fikk nettopp dette kameraet tilsendt. Det ser ut som lego. Unnskyld. Hvor var vi?

Guttejenter. Sir Paul Smith er muligens britenes største stilikon, og har kledt opp herrene siden 1970 og damene siden 1994. En høyst levende motelegende med butikker i 52 land, kjent for «klassiske plagg med en tvist». Elegante dresser og skjorter, et sjokkrosa jakkefôr, lilla sokker, knapper av tastaturknotter. Da han nylig mottok British Fashion Councils ærespris «Outstanding Achievement Award», flirte han av at nå var han blitt gammel.

Inspirert av alle sine ting. Han åpnet sin første butikk i Nottingham i Nord- England i 1970, med kjæresten – nå kona – Pauline Denyer. Siden har han geipet til alle trender på catwalken og levert kolleksjon på kolleksjon med mote for voksne. Damene blir ofte både nerdete og gutteaktige. En av årsakene til det, er at jentene, før de fikk sine egne kolleksjoner, snek seg inn i butikkene hans og kjøpte gutteklær i de minste størrelsene.

– De låner kjærestens blazer, liksom. Det liker jeg, sier Smith.
– Bedriften var aldri planlagt. Jeg satte meg ikke ned og bestemte at jeg skulle designe og selge klær i mange land.

Små overraskelser. Paul Smith ble født i Beeston, Nottinghamshire. Faren var omreisende salgsmann. Sønnen droppet ut av skolen da han var 15, det eneste som sto i hodet hans, var å bli proffsyklist, før faren skaffet ham jobb i en klesbutikk.

– Barndommen min var humor, kreativitet og stabilitet, sier Smith.
Så forelsket han seg i Pauline Denyer. Han var 21. Hun hadde utdannelse fra Royal College of Art i London og lærte ham å klippe etter mønster, skreddersy og forstå mote. Året etter åpnet de butikk. Den første kolleksjonen besto av to jakker, tre skjorter og to gensere designet av henne. Da hun ville bli kunstmaler overtok han ansvaret for designet. Og begynte tidlig å legge inn små overraskelser, for å gjøre det alminnelige spesielt.

– De er ikke for usikre folk som trenger klær for å rette oppmerksomhet mot seg selv. Mange klær skriker, de er fulle av logoer som er der for å si: «Se på meg, jeg er moteriktig, se på meg, jeg er rik, se på meg, jeg tilhører en motebevisst klubb». Paul Smith er for folk som nyter livet, men som ikke trenger noe altfor vilt eller rart, sier han.

Interessert i alt. «Savil Row møter Mr. Bean». Det er slik han omtaler plaggene, og henviser til konas utdanning innenfor couture, og sin egen skolering hos skredderhuset Lincroft Kilgour i skreddergaten Savile Row.

Jeg elsker hvert eneste minutt, livet er kort så jeg vil ha det moro hele tiden.

– Mange tradisjonelle designere er så seriøse, alt de lager er klassisk. Jeg har også en klassisk bakgrunn, men når du åpner jakken og ser foret…

Klær, sko, parfyme, klokker, penner, møbler, briller og tepper. Ifølge avisen Sunday Times er bedriften verd 2,5 milliarder kroner, og omsatte ifjor for 1,9 milliarder kroner.

Sykkelmani. Men det var racersyklist han skulle bli. Inntil han syklet inn i en bil da han var 17 og lå på sykehus i tre måneder med en rekke brudd. Sykkeltrøyene er bare en liten del av en utpreget sykkelmani, og han er ikke ferdig med å snakke om den:

– Den sveitsiske mesteren Fabian Cancellara kjenner en syklist som heter David Miller, og han visste David skulle treffe meg i London. På siste dagen av Tour de France hadde Cancellara en sykkeltrøye i lommen, og da de spant ned Champs-Élysées sa han: «Denne er til Paul Smith!». Og ga David trøyen midt i løpet. Da jeg hørte det, sa jeg bare … «What?» Løft denne sykkelen!

Smith løper over til en kraftig, rosa sykkel som står lent inntil en stabel med bøker. Den veier ingenting.

– Det er sjokkerende. Absolutt sjokkerende. Den er fantastisk, karbonfiber, den letteste sykkelen i verden. Den veier 6,8 kilo, vektgrensen til Tour de France. Om du løfter Bradley Wiggins’ sykkel …

Smith forsvinner inn i naborommet.

– Wiggins bruker denne sykkelen i løp. Løft den. Kjenner du at den er litt tyngre? spør han ivrig.

Sykkelen Paul Smith bruker er såklart klassisk og helt sort.

– Jeg syklet på denne i morges. Ok. Beklager. Jeg kom inn på et sidespor her, sier han.

– Hvor mange sykler jeg har? Aner ikke. En, to, tre … åtte her inne. Og mange flere gjemt rundtomkring.

Elsker hvert minutt. Kona Pauline Denyer pleier å si til Pauls Smiths ansatte at han har en slags lidelse. Hjemme har han ett rom som er bare hans. Resten av huset er hennes.

– Veldig fornuftig jente. Hun hater rommet mitt, sier det er for mørkt og rotete, sier han.

Rommet hjemme er fylt til randen. Derfor jobber han bare på kontoret, møter to timer før de andre og får ting gjort. Han påstår at han ikke har hatt en fridag på 25 år. Kanskje mer.

– Hvordan orker du?

– Kjærlighet til livet. Jeg elsker hvert eneste minutt, livet er kort så jeg vil ha det moro hele tiden. Det er lett å si og vanskelig å utføre i praksis for noen, men for meg er det ikke vanskelig i det hele tatt, sier sir Paul Smith.

– Er du født sånn?

– Ja! Jeg øser meg aldri opp. Jeg er bare blitt sinna et par ganger så langt i livet. Jeg sier ikke at det er bra, jeg forteller deg bare sannheten. Atmosfæren på kontoret er den samme. Du traff jentene? Alle er positive og avslappede.

– Kan du være for snill?

– Det er mulig, jeg vet ikke. Jeg er ikke særlig konfronterende. Saken er, hvis du driver en forretning som har en bra «spirit», så har du ikke mange problemer. Å tro at vi er en stor, lykkelig familie ville være latterlig, men de ansatte krangler ikke.  Faren min var en svært behagelig og morsom mann som levde til han var 94, og selv da hadde han mange unge venner. Jeg håper jeg arvet noe fra ham, sier sir Paul Smith.

Om du må lete etter inspirasjon, er du antagelig i feil yrke. Mange kikker, men ser ingenting.

Utdøende rase. Paul Smith tar på folk når han snakker. En lett berøring på armen som får deg til å føle deg sett. En britisk gentleman.

– Er den britiske gentlemannen i ferd med å dø ut?

– Det er ikke bare den britiske gentlemannen som er en utdøende rase, sier Paul Smith.

– De siste 20–30 årene har verden endret seg enormt. Og som vi ser av den finansielle situasjonen, har vi et grunnleggende problem med moral og holdninger. Ikke bare i Storbritannia. Aksjespekulantene oppfører seg utrolig dårlig. De er gamblere, de har brutt ned sin egen moral. Verden må endre holdning, og det er vanskelig. Jeg håper generasjonene etter oss vil lære fra historien, og finne en balanse mellom ambisjoner og bena på bakken.

Selv mener han at han er mer på nett med kundene sine enn mange av kollegene, og møter dem gjerne i butikkene.

– Det jeg er aller mest stolt over, er kontinuiteten. Tallene har aldri gått nedover, aldri. Antagelig på grunn av roen, at vi har vokst sakte, hatt disiplin og forståelse av markedet, sier han.

– Jeg kan ikke finne på noe helt vilt, da går jeg konkurs, eller noe helt vanlig, da går jeg konkurs. Det er en fin balanse mellom klær for catwalken og kundene. Ordet balanse er nøkkelen til alt. Bevegelse. Han har snakket seg hes nå, men fortsetter å fortelle om hvor han ser etter inspirasjon:

– Ingen steder. Alt er her. Om du må lete etter inspirasjon, er du antagelig i feil yrke. Mange kikker, men ser ingenting. Det er fem millioner biter informasjon i dette ene rommet. Farger, tekstur, en liten ting ved siden av en stor ting, som kan bli en liten jakke med store, posete bukser. Røft mot glatt kan bli en silkeskjorte mot en Harris Tweed-jakke.

Designeren har klart å fornye bedriften og seg selv i over 40 år. Overraskelsene i plaggene endrer karakter, men de har behold den samme stilen. Han mener at mange designere tar aldersgruppen sin med seg, men ikke klarer å få med de yngre.

– Dessverre er det mange designere som ikke utvikler produktene, fordi de hadde den ene, opprinnelige ideen, eller endrer stilen for radikalt. Alt handler om å rykke forsiktig, ikke dytte. Om du har et oppvakt hode, tenker du… «Hva hvis? Hva hvis? Hva hvis?» Bevegelse, hele tiden.

– Hvis du skulle sammenligne hjernen din med noe?

– Hehe, hjernen til en gal person!

Paul Smith vifter med hendene i luften, som på en teaterscene.

– Jeg er også grenen på et tre. Lang og tynn.