Tirsdag i Kabul. En selvmordsbomber har sprengt seg selv i luften, drept minst 58 personer og skadet 150. Terese Cristiansson og fotograf Pieter Ten Hoopen kommer dit like etter. Der møter de to gode journalistvenner, Time-journalisten John Wendle og fotografen Joel Van Houdt, de hadde havnet midt i helvetet. John skjelver, men på åpen gate i Kabul kan hun som kvinne ikke klemme ham. Terese er maktesløs. Siden blogget hun:

«Det er ikke døden som etser seg fast når en bombe smeller. Det er blikkene hos de skadde og barna som apatiske leter etter sine foreldre. Og at jeg ikke kan gjøre noe for å hjelpe, ikke engang gi en av mine beste venner en klem.»

Følelsen av svik. Hun har vært meter fra raketter som har truffet bakken, blitt nær kidnappet, sittet i et minefelt og på hotellrom hvor vinduene har eksplodert på grunn av selvmordsbomber. Terese Cristiansson (39)  drar inn i krig og konflikter når andre rygger. Hun jobber i Gaza, i Afghanistan, Syria, Kongo. Jobben hennes er å rapportere om krig, blodbad, terror og tortur, lidelser verre enn noen begriper. Hun risikerer livet for å fortelle historiene hun mener verden må høre, hun må møte menneskene bak nyhetene, må se og oppleve alt selv. Men det er aldri frykten for å bli drept som plager henne. Det er følelsen av svik.

– Jeg drar, og lar dem bli igjen i skiten.

«Jeg drømmer på nettene at mamma sier; Men, Islam, hvem holder deg om natten når du er redd? Og så sier jeg: Ingen».

Tereses blå øyne og behagelige vesen vekker tillit. Hun rører i en cappuccino på kafé i Stockholm, fjern fra ideen du kanskje måtte ha om den kyniske krigsreporteren. Tvert imot trenger hun denne lune personligheten, den gir henne tilgang til lukkede miljøer, til patriarkiske samfunn, til de redde ofrene for undertrykking og vold. Den gir henne det hun er ute etter; historiene til medsøstre i land de fleste av oss knapt forholder oss til.

-De er de som driver meg. Kvinnene.

Da den svenske radiojournalisten Nils Horner ble skutt i Kabul i mars, hoppet Terese på første fly til Afghanistan, mens andre aviser holdt sine journalister tilbake. Hun har tidligere bodd over tre år i landet som hun, til tross for krig og kvinneundertrykking, absolutt elsker.

– For en journalist er Afghanistan med sin historie en drøm. Og landet har så mye mystikk, du kan sitte på en bergtopp og snakke dypere filosofi enn du noensinne har gjort, med et mennske som er analfabet. Det er noe med afghanere som gjør at de ressonerer mye rundt liv og død – det fascinerer meg.

Syria verste. Nils Horner var en god kollega og venn av Terese. Kort tid etter at han ble myrdet, likviderte Taliban den afghanske journalisten Sardar Ahmad og familien hans på Serena hotell i hovedstaden. Iblant oppstår situasjoner som gjør henne så redd at det knyter seg i magen, men ingenting har fått Terese på tanker om å slutte. Tvert imot. Hun flyttet nylig fra Nairobi til Tyrkias største by, Istanbul. Derfra er veien kort til Afghanistan, Pakistan, Russland – og Syria. Hun var på plass i Syria alt tidlig i konflikten, men måtte dra etter en stund, fordi hun da hadde sagt ja til å bli den svenske avisen Expressens korrespondent i Afrika. Hun er fremdeles såkalt «stringer» for Expressen, som betyr at hun skriver hovedsakelig for avisen.

– Syria er det verste jeg har opplevd. Det som er sinnsykt, er at de massakrerer sykehus, som ellers bruker være en slags frisone. Mens vi var på et sykehus, ble det truffet av tre missiler. De hadde ingen lamper, ingenting, de måtte sy folk i hop så godt de kunne, og slengte de skadde bak på lasteplan for å forsøke å kjøre dem til neste sykehus. Flere ganger kom de tilbake fordi sårene var sprukket opp og måtte sys på ny. Jeg var så frustrert over å ikke kunne bli værende i Syria. Flere burde rapportere hva som skjer der inne. Mitt største problem, er at jeg får dårlig samvittighet når jeg drar, og lar befolkningen bli igjen. Ikke at jeg er mye til hjelp når jeg er der, men jeg kan i allefall skrive. Fortelle.

Jeg går som en mann, tiltalter menn som en mann og jobber som en mann, men jeg er jo kvinne. Det forvirrer dem.

Terese har drømt om dette livet siden hun var ni. Forklarer at det ifølge den berømte, polske journalisten Ryszard Kapuscinsky fins to typer reportere i krig; adrenalinjunkies og empatijunkies.

–Jeg er definitivt en empatijunkie. Jeg søker sterkere og sterkere historier. I krig dras alt til sin ytterhet; maktposisjoner, liv og død, og hva det gjør med menneskene. Jeg er ikke så god på hverdagsreportasje, dessverre. Noen beretter så man får frysninger og jeg tenker; dette må jeg skrive. Jeg må være bevisst, siden jeg hele tiden må ha en verre historie, at jeg ikke slutter å føle.

Med Taliban. Terese Cristiansson er en av de få som har bodd med Taliban i nord-Afghanistan. Sammen med grupper som er beryktet for terrorangrep og for å kidnappe vestlige. Hvis hun havnet i trøbbel, ville hun vært hjelpeløs. Alene med en tolk i fjellene, hvor ikke engang tungt bevæpnet militære våger å bevege seg. Hun tok seg dit gjemt under en burka, med båndopptaker tapet fast på magen. Det var kvinnene hun ville treffe, og det overrasket henne hvor mye de var involvert i krigføringen. De hjalp til, gjemte våpen, skrev propaganda og leverte beskjeder.

– Det var interessant. Kvinnene kriget ikke, de har ikke lov til å være i nærheten av menn, men de hadde lært seg å skyte for beskyttelse. De snakket bare om Taliban, de drives av samme kraften og vet ikke så mye. Det lille TV de får se er fylt med anti-USA-propaganda.

Terese vet at amerikanerne følger med og avlytter henne, så en stor del av jobben blir å sørge for at hun ikke leder militære til Taliban eller andre kilder som hun kan sette i fare. En annen gang hun var på vei inn i et talibankontrollert område, ble hun kontaktet av amerikansk etterretning: «Vi har hatt noen avlyttinger, og det er en svensk journalist som skal kidnappes i dag. – Hvor er du?»

– Jeg forstod at det var meg og min fotografkollega de skulle ta, og det var bare å avbryte.

– Hva gikk gjennom hodet ditt da?

– Faen, jeg mistet storyen. Jeg var så forbannet. Vi dro tilbake til Kabul og holdt oss innendørs. De plukker deg gjerne med en gang du forlater hotellet.

Som vestlig kvinne i et land som Afghanistan, blir hun et tredje kjønn. Mennene klarer ikke å plassere henne, som er en fordel.

– Jeg går som en mann, tiltalter menn som en mann og jobber som en mann, men jeg er jo kvinne. Det forvirrer dem. Den store gevinsten er at jeg kan treffe alle, ikke bare mennene. Og jeg kan reise til steder som ingen mann har kunnet ta seg til, gjemt inni en burka.

Torturerte jenter. Fortellingene Terese har samlet, er mange og en god del er brutale. I Afghanistan intervjuet hun jenter som var blitt bundet fast som hunder og torturert etter å ha blitt gitt av sine egne foreldre til en annen familie som «avlat» etter en krangel. Baad, som det heter. I Nigeria møtte hun jenter som var kidnappet og voldtatt for å bli gravide, slik at kidnapperne kunne selge babyene og tjene penger.

– Ofte når jeg kommer hjem på kvelden, tenker jeg; Gud, hvordan kunne dette hende? Hvordan tenker de?

Det livet hun lever, stadig på farten, stadig med ny adresse, har gjort det vanskelig å ha i et stabilt forhold. Terese kjenner på det. Hun forsaker noe.

– Jeg er veldig romantisk. Jeg tror at ting blir bedre, at jeg også skal bli superforelsket og få barn – men hvordan skal det gå til? Jeg kan ha flaks og treffe noen som har et lignende liv, men det er ikke så lett, faktisk. Menn blir ganske provosert også. Først blir de fascinert av den jobben jeg har, og så blir de provosert. Klart det er trist.

Tenkepause.

– En mann skal jeg nå klare meg uten. Det jeg jakter på, er jo barn.

Terese er 39, det begynner å bli litt knapt med tid og lengselen er der etter å gi kjærlighet til et lite menneske. Men hun vil ikke ta avgjørelsen og velge bort livet hun lever nå for å få barn. I Somalia oppsøkte hun gatebarn som hadde rømt fra terroristgrupper. En av dem var en ung gutt plukket opp av hjelpearbeidere i Mogadishu.

– Han var et sånt barn som du bare klikker med. Først spurte jeg ham «hvis du ville lært noe svensk, hva skulle det være?» og han svarte «I love you». Da jeg traff ham igjen sa han «jag alskar dig» på svensk, og noen dager senere spurte han; har du noen barn? Nei, det har jeg ikke. Men, sa han. Det kan jo jeg bli.» Det rev i hjertet. Jeg ville pakke ham ned i kofferten.

Sprengt ansikt. Terese jobber bevisst med å ikke bli for knyttet til barna hun møter. Men i Afghanistan som hun kaller «hjemme», og i Gaza hvor hun levde med en palestinsk familie i tre måneder, var det vanskelig. Hun skrev en bok, «Talalas hus», om de fem kvinnene som bodde sammen med i 2008, i et sønderbombet hus. Og om barna. Et av dem var lille Islam, som hadde mistet mamma, pappa og sine to brødre i et bombeangrep. Hun levde med slektninger i det samme huset, og hun fortalte Terese:

«Jeg drømmer på nettene at mamma sier; Men, Islam, hvem holder deg om natten når du er redd? Og så sier jeg: Ingen».

Da Terese hadde en uke igjen hos familien, kom Islam inn på rommet i mørket og ville at hun skulle holde rundt henne.

– Det er klart at da sier du ikke nei. Jeg er jo et menneske. Hun har jeg veldig mye kjærlighet for.

Terese snakker med Islam og de to andre barna i huset på telefonen minst en gang i måneden, på det lille arabiske hun kan. Vesle Ahmed fikk ansiktet sprengt opp i det samme bombeattentatet, som tok livet av 27 personer i samme familie. På akutten sydde de ihop ansiktet hans, og i farten sydde de nesen fast i kinnet. Han kunne puste gjennom munnen, men han følte at han ikke fikk luft.

– Hver natt lå han og skrek; jeg får ikke puste! Jeg får ikke puste! Til slutt fant jeg en lege som opererte han så han igjen kunne puste gjennom nesen. For ham ble jeg en viktig person, og han ville begynne på skolen igjen fordi han nå så mye penere ut. Gaza var vanskelig. Mens jeg hold på med boken, fikk jeg mitt første og eneste panikkangstanfall. Jeg trodde jeg hadde fått en parasitt, jeg skalv og ramlet sammen, men legen sa; du har fått et panikkanfall. Det var interessant.

-Det er mye enklere å være kvinne i krig. Menn skal være tøffere. Fotografene Pieter og Jonte – vi har jobbet sammen utrolig mye og vi tar hverandres ups and downs. I begynnelsen var det litt sånn at jeg var kvinne og de var menn, men det forandret seg. Nå sier vi; skal vi ta oss en jenteprat? Da kommer alt som er på hjertet. Det er min styrke, tror jeg.

Vant til blod. Hun vokste opp på en idyllisk gård i Skåne, sør i Sverige. Hun så blod. Så dyr som døde, dyr som ble slaktet, og fikk et veldig naturlig forhold til døden. Foreldrene er friske og raske, og forstår at datteren må gjøre det hun alltid har drømt om, selv om de skulle ønske hun levde et tryggere liv.

-Når flytter du hjem?

-Akkurat nå føler jeg; aldri. Men noe kan hende meg. En kidnapping. At jeg mister et ben. Jeg har kollegaer som har mistet armer og ben, så det kan skje. Når jeg besøker Stockholm og skal gå hjem til en leilighet, og vet at det skjer overfall… jeg er reddere her enn i krigen. Der ute er jeg beredt på å håndtere faren, men hjemme er jeg privatperson. Jeg vet det er ulogisk.

– Men frykten, den er ikke logisk.