Den klamme følelsen
Han er årets debutant med sin tette oppveksthistorie fra Stovner. Suksessforfatter Zashan Shakar kjenner fremdeles på en fremmedgjøring inni seg.
– Jeg tror alle har opplevd følelsen av å bli beskyldt for noe du ikke har gjort. Hvor urettferdig og frustrerende det er.
Zeshan Shakar (35) beskriver hvordan det er å vokse opp i en bydel politikere, synsere og journalister kikker inn på og forklarer, kommenterer og kritiserer. Debutromanen hans «Tante Ulrikkes vei» handler blant annet om den følelsen, fortalt av de to unge guttene Mo og Jamal.
–Jeg kjenner igjen klaustrofobien, den klamme følelsen av at du ikke kan komme deg unna – du får det slengt i ansiktet uansett. Jeg var nok mer som Jamal i ungdommen, stolt og konfronterende, men samtidig skjønner jeg karakteren Mos behov for å distansere seg fra alt. Noen ganger forsvarer du deg, andre ganger vil du bare rømme, sier forfatteren.
Fikk Tarjei Vesaas debutantpris
Vesle Zeshan Shakar elsket å skrive stil på skolen, og han elsket bøkene med røde og blå marihøner som dumpet ned i postkassen fra Bokklubbens Barn. Men han visste ikke at han skulle skrive bok før han passerte tretti og knattet ned noen scener fra et liv. Nå sitter han i lokalene til Gyldendal og snakker om suksessromanen.
Den handler om unge Mohammed (Mo) og Jamal, som via epost og lydopptak forteller om livet på Stovner til en forsker i Nova. De to bor i samme blokk i Tante Ulrikkes vei, og mens Mo begynner på Universitetet, dropper Jamal ut av skolen og får jobb i et bilvaskeri. «Tante Ulrikkes vei» har høstet knallkritikker, og Zeshan Shakar fikk nylig Tarjei Vesaas debutantpris for utgivelsen. Mange kaller romanen en etterlengtet historie fra livet i Groruddalen. Zeshan Shakar vokste opp i en lavblokk i den samme gaten, med mor og en identisk tvillingbror.
– Jeg følte meg svartmalt og kjente meg ofte ikke igjen i den offentlige samtalen om Groruddalen og integrering. Det er ingen der som snakker din sak og tar ditt perspektiv. Det fremmedgjør deg fra den store majoriteten, eller hva du vil kalle det.
Den fremmedgjøringen har ikke sluppet taket, selv om han er blitt 35, har flyttet fra Stovner, er pappa til to, statsviter og en ganske kjent forfatter.
– Ja, den tror jeg kommer til å henge ved meg hele livet. Du føler deg alltid litt på siden. Noen ganger er det en fin følelse. I ungdomstida er du opptatt av å markere at du er annerledes, og det var viktig for mange jeg vokste opp med å si: «Ja, vi er fra Stovner, ja vi er muslimer, vi har innvandrerbakgrunn.» Det går begge veier, sier han.
Han beskriver Tante Ulrikkes vei som et typisk borettslag i Groruddalen.
– Det jeg husker best, er veldig mange barn og en fellesskapsfølelse. Stort sett var det harmonisk. I ettertid ser jeg at området var preget av en opphopning av levekårsutfordringer, men det tenkte vi ikke over da vi var barn. Du tar verden du kjenner for gitt, og jeg syntes den var fin – så jeg skal ikke sitte her som voksen og ødelegge den. Blokkene – de er små økosystemer, hvert borettslag en liten landsby; alle kjenner alle, folk følger med, det slarves over kaffekopper. Du møter virkelig alle typer folk, som er en kjempefin erfaring å ha med seg.
Handler om tid
Han skrev romanen ved siden av barn og full jobb. En utypisk debutant, relativt gammel og uten erfaring fa skriveakademi eller forfatterstudier. Han jobber som spesialrådgiver i byrådsavdelingen for oppvekst og kunnskap. Romanen er både aktivistisk og resultatet av et ego som måtte ut.
– Jeg følte det var nødvendig å få historiene om Groruddalen fortalt på en mer nyansert måte – av noen som har vokst opp der. Samtidig hadde jeg mange historier som jeg ville skrive. Jeg tror alle føler det sånn, at livene deres er så … – det som ligger i bunn når du skriver bok er et enormt stort ego, du tenker; «jeg har så mye viktig i hodet mitt som andre må få vite om.»
Shakar ler.
– Men du må tørre å ikke fortelle alt. I hvert fall når det kommer til integrering, er det lett å føle at du må belyse tema fra alle mulige sider, men det går ikke. Da blir det ikke en roman.
Han måtte kjempe mot statsviteren i seg, som kom med det analytiske ovenfra-utenfra-blikket og ville lage debattbok. Samtidig var den akademiske bakgrunnen god å ha. Selv forstår han godt at noen kan bli engstelige for utviklingen.
– De siste 30-40 årene har Norge forandret seg enormt. Hver tredje innbygger i Oslo har innvandrerbakgrunn. Jeg skjønner at folk er skeptiske, at de spør hvordan dette her skal gå. Det jeg sliter med å forstå, er det voldsomme behovet for å svartmale dagens situasjon. Hva skal til for god integrering? Jo – tid! Ser du på foreldregenerasjonen og barna deres, har det skjedd et giganthopp i alt fra deltakelse i arbeidsliv til verdier og holdninger. Men ingen gidder å snakke om tid, fordi det er dritkjedelig.
Han har ikke noe imot innvandringsdebatten, men begynner å bli lei sporet den går i.
– Det dummeste jeg hører er; «nå må vi tørre å ta debatten.» Den debatten har vi turt å ta veldig lenge, bare tell antall oppslag om integrering og innvandring i løpet av et år. Vi bør heller spørre om vi kanskje bør roe den ned. Det er en hersketeknikk. Hvis du ikke vil snakke om alt som er vanskelig, så «tør du ikke ta debatten.» Du blir bondefanget av det der. Det er ikke derfor, men fordi den foregår på premisser du ikke er enig i.
Et sannhetsvitne
Zeshan Sakhar mener Stovner kanskje har enda større utfordringer i dag. Det fins ingenquick fix. En ting er sikkert; det er fremdeles lite å finne på i drabantbyene.
– Alt det morsomme i Oslo skjer i sentrum. Der ligger kulturtilbudene, de offentlige institusjonene, de store selskapene. Jeg skulle ønske at Stovner for eksempel kunne få et universitetsfakultet. Det ville skapt en kjempestor endring, sier han.
Som rådgiver kan han gjemme seg bak en statsråd eller byråd, men med boken var det plutselig ingenting, bare ham selv. Fallhøyden ble ekstra stor, fordi Zeshan Sakhar plutselig var et talerør for en hel bydel og han som skrev selve romanen om minoritetsungdom i Oslo.
– Du blir et sannhetsvitne på hvordan det egentlig er på Stovner. Jeg kan bare skrive en bok jeg selv går god for, jeg sier ikke at det er en sannhet om noe som helst – men den blir fort lest som det. Jeg ble litt redd; «har jeg sagt for mye? Er det altfor negativt?» Samtidig kunne jeg ikke tenke mens jeg skrev; «nei, nå kom Stovner litt dårlig ut, nå må jeg legge inn en fin setning», flirer han.
Intervjuet var først publisert i Obosbladet.