– Det er spennende å oppleve nye steder, men naturen her er vakrere. Du føler den mer på kroppen, den gjør sterkere inntrykk. Det er en bra utvikling at folk begynner å bruke Norge mer, selv om det også er forståelig at de rømmer fra dette bikkjekalde landet iblant, sier Storm, som i fire år, fra 2002 til 2006, seilte alle verdenshavene.

Noe er på gang. Nordmenn som før valgte varmen vender utforskertrangen nordover. Mange er blitt inspirert av tv-serien «Himmelblå» og «Hurtigruten – minutt for minutt».

John-Arne Warholm, leder av Brønnøy Næringsforum, mener innbyggerne på Helgelandskysten har bodd i en «indrefilet» i alle år, men at de først nå er klare for å dele perlen med andre. Han sier at næringslivet og turistnæringen har vært for navlebeskuende:

– Vi har kjørt oss fast i et mønster hvor vi har solgt midnattssolen og nordlyset, speilblankt hav og småsei i hver krok. Dermed har vi skapt begrensninger i stedet for muligheter. Det er mange som er fascinert av rufsete vær, men vi har ikke utnyttet årstidene.

Himmelblåmann. «Nirvana» og «Palander», som begge la ut fra Brønnøysund kvelden i forveien, seiler sikksakk mellom holmene til fugleriket Vega – øykommunen på Helgelandskysten i Nordland som har stått på Unescos verdensarvliste siden 2004. SeilNorge er en seilskole og turkonsept startet av Emil C. Engebrigtsen.

Siden 2008 har han tatt vennegjenger og bedrifter med på både komfortseilas og tøffe sportsturer og pågangen øker med ryktebørsen. Engebrigtsen er fra Oslo, men har sterke bånd til Helgeland. Faren er en av 25 fastboende på «Himmelblå»-øya Ylvingen. Farfar fra Ylvingen fisket 55 sesonger i Lofoten, og morfar kjøpte seilbåt til barnebarna da skipperen var tolv. Kjærligheten til det åpne blå var uunngåelig.

– Vi vil ta byfolk bort fra en hverdag foran pc-en og gi dem et pusterom. Og samtidig snike økoholdninger inn i folks bevissthet. Du lærer mer om hva det betyr å leve bærekraftig ved å seile, enn gjennom å lese og se utallige tv-programmer, sier han.

Grunnstøtt. Muddvær sørvest i Vega. Øyer dukker opp som mosekledde padder. Trehus i horisonten står på hver sin knaus.

– Hva sa du?

Skipper og medeier i SeilNorge, Øyvind Torp rekker ikke å få svaret. Et rykk. «Palander» har gått på grunn.

– Jeg sa: Det er grunt her! roper kjentmann Arnt Mikal Nilsen fra en liten jolle like bortenfor.
Nilsen har sommerhus i konas hvitmalte barndomshjem på Muddvær, og kastet seg i båten for å varsle skipperne om grunnen midt i sundet. Det gikk skeis. Nå klatrer han i stedet ombord i «Nirvana», som klarte å styre unna.

– Du blir ingen god skipper før du har seilt på grunn. Det er viktig å vite hva du skal gjøre hvis det skjer, sier Engebrigtsen.

I dette tilfellet er løsningen å steke pannekaker og vente på at tidevannet befrir dem.

Kameratseilas. Emil Engebrigtsen fikk ideen til SeilNorge da han skrev masteroppgaven om kinesisk miljø og utviklingspolitikk. Han bodde i London og savnet sjøen. Med hjelp fra  it-gründer Arngrim Ytterhus, kjøpte SeilNorge derfor 40-foteren «Palander» i 2010 og «Nirvana», 44 fot, året etter.

– Alt avhenger av at mannskapet samarbeider og yter sitt beste. Hittil har det gått bra. Ikke alle er vant til å leve tett, det er en utfordring som folk lærer mye av. De får mer enn kunnskaper om seiling, de knytter fantastiske vennskap ombord og drar hjem med et eventyr i bagasjen, sier han.

Lik i lasten. «Nirvana» skjærer som en nyslipt kniv i vannet. Ingen lyder, ikke engang en fugl. Himmelen bader i sjøen, blått i grått, i hvitt. Lette dråper flyr gjennom luften, treffer huden og minner oss på at vi ikke seiler rundt i drømme. Det begynner å blåse, og skipperen gir ordre.
– Stram opp likene!
– Hvilke lik?
– Likene er de tre sidene på seilet. Når du strammer det langs masten og bommen, får seilet mindre overflate, det fanger mindre vind og bremser mindre på ferden gjennom vinden, forklarer han.

Storeseilskjøte. Bomuthal. Forlik, forseil og fokkeskjøte. Det går surr i begreper, knuter og tau. Alle hjelper hverandre. Båtene siger inn mot bryggen til samfunnet

Nes i Vega. Natten sniker innpå. Og med den en fest ingen forventet i september. En svak stripe lys skifter farge, blir grønn og tar over himmelen. Lyset forsvinner og dukker opp igjen, sterkere – like over båtene. Naturen tryller. Mannskapet ligger på dekk og kikker, ingen finner ord som passer. Island neste. Ved soloppgang fjerde dag venter sjøen som eneste badekar i mils omkrets. Øyvind Torp plasker uti uten en lyd. Har med såpe.

– Neiiii, ikke kaldt, vel. Bare friskt og godt, lyver han.

Flere følger etter, og dukker opp med mindre overbevisende ansiktsuttrykk. Båtene heiser seil, siger fremover i fire knop. Sjøsyketablettene er bortkastede. Hvor er det nordnorske griseværet folk skryter av? Det mest krevende strekket på turen går fra Hysvær til Skjærvær.

Ola Heensåsen står rak i ryggen med et fast grep om roret. Ser langt fremfor seg, litt stiv i blikket.
– Du skal vel ikke la meg styre gjennom her?
– Joda. Går bra, det, følg med på dybdemåleren og kartet, beroliger skipperen, lar ham ta seg ut.

Heensåsen treffer Skjærvær uten å krasje. Et sjeldent naturreservat 18 nautiske mil vest for Vega. Øverst står det gamle bedehuset og skuler forsagt imot oss. Brunmalt i front, resten er askegrått, tørre treplanker.  Fuglehotellene ligger spredt med flate tak og husnummer malt over åpne dører. Ærfuglturistene, som hver sommer kryper inn i disse rommene, har dratt sydover nå. Fra Skjærværet ligger åpne havet, bølgene slåss mot fjæresteinene. Nærmeste land der ute er Island.

Landlov. Vi seiler til Ylvingen, den eneste helårsbebodde øya i Vega, foruten hovedøya. Og videre til Tilrem, like utenfor Brønnøysund, hvor Hildurs Urterarium lokker med rådyrpaté og saltet kveite med auberginepuré og ovnsbakt fennikel. Vinen lager de selv av krekling, rips og solbær, etter at de byttet ut melkekyr med vinproduksjon i 2000.

 

Skipper Engebrigtsen blir igjen på kaien i Brønnøysund for å ta imot et nytt mannskap fra syd. Resten pakker og drar. Grunnen gynger under føttene. Suksessen så langt mener skipperen har en enkel, smittende forklaring.

– Seiling er en livsstil. Vi vil lære folk å mestre noe nytt, men vi er lekne. Vi nyter livet.