Det tyter ut ennå

Lise: Sissel, du som hadde så ufattelig mange meninger om alt, blir du ikke helt gæærn? Skriker du ikke i veggene?

Sissel: Det hender jeg får rare oppringinger fra aviser eller andre medier om noe jeg har skrevet på Facebook. Da har jeg ikke kunnet dy meg.

Lise: Haha, der ser du, det tyter ut.

Sissel: Ja, men jeg velger mine kamper. Jeg har ikke lenger noe behov for å være oppe til eksamen hver dag. At folk skal mene om jeg er flink eller ei.

sisslisesisslise4

Hva er godt med å bli eldre?

Lise: Er det noe bra å bli eldre? Jeg er litt lei alle disse som blir førti eller femti og sier; «nå er jeg trygg på meg selv.» Du blir rundere i kantene, litt av spissheten forsvinner, og det er sørgelig.

Sissel: Dessuten så er verden i stadig forandring. Ikke bare teknologien, men også samtalene. Folk snakker så fort. Å bli gammel i vår tid er å måtte lære nye ting hele tiden. Og vi er avhengige av å være der. På internett.

Lise: Jeg gikk på kurs, heldigvis.

Sissel: Da jeg sluttet i Dagbladet kjøpte jeg Mac, fordi den er mye stilgere.

Lise: Ja, er det ikke det de sier? At forfengeligheten er det siste som går?

Sissel: Jeg håper det. Å bli gammel er ikke noe problem foreløpig, men jeg engster meg for helsen. Å ta vare på kroppen er ikke et råd å gi til noen, er det noe folk driver med så er det nettopp det. Ta vare på hodet, tenker jeg.

Nervøsiteten går ikke over, det er rene helvete nå.

Kommer det en tid hvor man slutter å bry deg om rynker?

Sissel: Jeg har begynt å gjøre det akkurat nå. Har sett sannheten i hvitøyet, og kan ikke kaste bort tiden min på dem.

Lise: Jeg har aldri vært opptatt av rynker, jeg oppdager mer i andres blikk hvor gammel jeg blir. Nå gir jeg blanke blaffen. Min første mann sa; «du ser fryktelig pen ut men du må ha interessante ting å si, for folk vil ikke være interesserte i utseendet ditt om noen år.» Det var et godt råd.

Sissel: Lise har mistet en mann, jeg har mistet en sønn. Det fins mye viktigere ting i livet enn utseendet.

Hva tenker dere om døden?

Sissel: Når du blir gammel så blir det veldig mye tap. Jeg er blitt nær døden, jeg er de facto nærmere den og jeg kunne gått i mange flere begravelser enn jeg gjør, for jeg orker ikke alle.

Lise: Du må akseptere det, men det er mye sorg i å bli alene, mye redsel i å se at tiden har gått og det er veldig lite tid igjen. Morgenene kan være helt forjævlige. Så jeg følger en rutine jeg synes er hyggelig, jeg lager kaffe og et stykke brød med gulost, så henter jeg avisen og kryper opp i sengen. Å bli eldre betyr ikke at du blir mer robust. Ikke bare blir du tynnere i håret og huden blir pergamentaktig, men i hele ditt vesen får du tilbake nesten den skjørheten du hadde som barn.

Sissel: Selv om vi sikkert har sett og hørt det meste, så smuldrer forsvarsverkene våre opp. Jeg står naknere og har ikke så mye å skjule meg med. Her forelden dag hørte jeg på Sissel Gran på Litteraturhuset i Oslo som holdt et veldig flott seminar om kjærlighet. Jævlig godt, jævlig flott sagt, og hva gjorde jeg? Jeg satt og hylgrein på første benk! Det var så dumt at du kan ikke tro det.

Mor sa alltid at svakt forsømte barn har det best.

Men er dere blitt klokere? 

Sissel: Vi har endel livserfaring. Jeg tror ikke vi er naive noen av oss. Og vi står jo liksom ikke og sier «hæ?» når vinden snur.

Lise: Haha, det gjør jeg! Nå når børsen raser, sier jeg «hæ?», Ja, det gjør jeg. Hva faen er det som skjer i verden? De usle, små aksjene jeg har, de raser.

Sissel: Verden er urettferdig mot oss gamle damer, men… den er jo ikke det. De alminnelige livsutfordringene klarer vi fordi vi er friske og fordi vi ikke sitter der alene og ingen liker oss. Det er veldig viktig å si til unge mennesker. De må stelle pent med familien og venner, ikke bare slå ring rundt om seg selv.

Lise: Jeg sier det til alle unge skuespillerinner, jeg sier; glem den rollen. Glem det. Den er borte om fire-fem år, men få deg et barn, hvis du kan. Jeg skulle gjerne hatt to til, hadde jeg kunnet.

Er dere like engasjerte?

Sissel: Jeg sier nei til alt. Det hender jeg blir kontaktet dersom jeg har skrevet noe igjen på sosiale medier. For eksempel var det jeg som skrev «Kristen-Jonas må stoppes!» Om Jonas Gahr Støre. Kan du tenke deg noe så på trynet? Jeg skulle være morsom, men det havnet på forsiden av Vårt Land. «Tidligere Dagbladet-journalist mener Kristen-Jonas må stoppes,» haha.

Lise: Det hender jeg tenker; «søren, hvor lenge skal jeg prestere?». Du kan ikke sette på autopiloten, tvert imot. Men det koster. Nervøsiteten går ikke over, det er rene helvete nå. Sissel; Når du begynner å vinne priser, det er det verste. Men du fikk Jahres, Lise!

Lise: Ja! Og da kommer jo det: «hvorfor skal hun ha den?» Men det må man bare blåse i, det har jeg lært meg. Selv kan man også være misunnelig, og det er noe du på liv og død må kjempe imot! Å gå og myse på andre blir du bare stygg av selv.

Det er ikke tiden for drømmer, det er tiden for handling!

 Lise: Jeg brenner fremdeles for mye, men kraften er vel ikke den samme som den var. Jeg var gift med en engelskmann og var så stolt av Norge som ikke hadde privatskoler, du kunne ikke kjøpe deg bedre legebehandling og knapt nok bedre alderspleie. Det burde vi holdt på.

FOTO: CHARLOTTE WIIG

Sissel: Det er mye som ligger meg på hjertet, men ikke i samme grad. Jeg har forsont meg med at det er neste generasjon nå, vi skal ikke gjøre alt. Jeg blir forbauset når Ine Eriksen Søreide har ansvar for sikkerheten i landet vårt.

Lise: Men at du forsvant fra spaltene Sissel, var ikke det spor gøy. Du målbar det jeg og tusenvis av andre kunne sitte og føle men ikke klarte å uttrykke.

Sissel: Alt har en tid. Jeg er glad jeg sluttet før jeg ble lei. Og jeg savner det ikke, så lenge jeg kan aksjonere på sosiale medier, som vi gjorde i kampen mot reservasjonsretten. Jeg leser masse. Akkurat nå leser jeg Peter Handke, «Det store fallet», en god bok, spesiell. Jeg ville lese hvordan han høres ut når han ikke prater tull.

Blir man usynlig som eldre kvinne? 

Sissel: Det er noe med de signalene som forsvinner. Signaler som sier at jeg er sunn, frisk og kan føde dine barn. Og noen av oss tenker; «puh, slipper vi det».

Lise: Men jeg fikk plutselig en telefon fra en pensjonert pilot i Portugal og så var det en annen gærning som ringte, så det sendes kanskje ut noen signaler fremdeles.

Sissel: Klart vi ser på menn, vi er ikke avseksualiserte. Jeg tror vi skal bli veldig gamle før vi slutter med det. Vi har ikke mistet synet.

Er det noe dere angrer på?

Lise: Jeg har brukt mye tid på mitt arbeid. Det har vært den jeg er, og jeg kan ikke angre på at jeg ikke har funnet mer tid til andre ting i livet. Men det har vært vanskelig å greie både jobb og morsrollen fullt ut.

Sissel: Mor sa alltid at svakt forsømte barn har det best. Hun mente barn må ha litt alenetid.

Lise: Det som er farlig når du blir gammel, er at du begynner å se bakover og tenker; «dette er noe du aldri kan få igjen.» Livet da det suste i svingene, var jo så fantastisk, men det er jo vemodig å tenke på nå.

Drømmer dere om noe?

Sissel: Det er ikke tiden for drømmer, det er tiden for handling! Hvis jeg drømmer om å reise til et sted, må jeg gjøre det nå.

Lise: Jeg sitter gjerne og ser og bare er, for jeg har aldri hatt tid til det. Nei, jeg drømmer ikke om noe fremover, hva skulle det være da? En stor begravelse?

Sissel: Det er sånne som deg som pådrar seg det, Lise. Det var en periode da begravelsene nærmest fortjente terningskast.

Lise: Ja, det var jo rene forestillinger.

Sissel: Noen sang til og med i sin egen begravelse. Det synes jeg er mye å kreve av oss når vi dør.

At vi skal synge selv.

 

Artikkelen har vært publisert i magasinet Henne.

Leave a comment